Å fiske ørret blant nøkkerose-blader er en utfordring for oss fluefiskere. Det tærer fort på fluebeholdningen, men på denne turen var jeg heldig. Fisken satt på første kast!
Nøkkerosene og deres umiskjennelige blader vokser opp i løpet av sommeren og skaper utfordringer for oss fluefiskere. Mot slutten av juli blir fisken mer var, og det gjelder å tilby flua så pent som mulig, uten for mye plasking i vannet. Disse vassplantene, som faktisk har fått sitt navn fra den tiden da man trodde at nøkken gjemte seg under bladene, er godt kjent fra mange tjern, elver og sjøer, både i næringsrikt og næringsfattig vann. Den hvite nøkkerosen kan faktisk bli så stor som 20 centimeter i diameter. Bladene, som legger seg ut over vannflata, gjør det vanskelig å manøvrere flua uten at den setter seg fast.
På denne fisketuren i en sjø i Nes på Romerike var det få vak å se. Kun ett og annet vak dukket opp langt utenfor kasteavstand. Jeg var i ferd med å gjøre vendereis, men med ett skapte et vak fristende ringer mellom kronbladene nær land. Det eneste alternativet for å lure denne fisken var å legge snøret ut mellom bladene.
I det døgnflueimitasjonen var i ferd med å lande på vannflata, kastet ørreten seg over den. Hele fisken var godt synlig i lufta, og flua satt godt i tilslaget. Så kom selve hovedutfordringen. Her var det om å gjøre å kjøre ørreten slik at den ikke fikk sjansen til å stupe ned rundt stilkene under vann.
Jeg har mange ganger tidligere opplevd at fisken surrer snøret rundt vegetasjonen slik at det blir sittende bom fast. Derfor ble hovedoppgaven å styre fisken med stanga i slalåm høyt i vannet mellom kronbladene. Heldigvis hadde ørreten svelget flua godt, og med aktiv og konsentrert innsveiving havnet den raskt i håven. Fast fisk!
John A
På denne fisketuren i en sjø i Nes på Romerike var det få vak å se. Kun ett og annet vak dukket opp langt utenfor kasteavstand. Jeg var i ferd med å gjøre vendereis, men med ett skapte et vak fristende ringer mellom kronbladene nær land. Det eneste alternativet for å lure denne fisken var å legge snøret ut mellom bladene.
I det døgnflueimitasjonen var i ferd med å lande på vannflata, kastet ørreten seg over den. Hele fisken var godt synlig i lufta, og flua satt godt i tilslaget. Så kom selve hovedutfordringen. Her var det om å gjøre å kjøre ørreten slik at den ikke fikk sjansen til å stupe ned rundt stilkene under vann.
Jeg har mange ganger tidligere opplevd at fisken surrer snøret rundt vegetasjonen slik at det blir sittende bom fast. Derfor ble hovedoppgaven å styre fisken med stanga i slalåm høyt i vannet mellom kronbladene. Heldigvis hadde ørreten svelget flua godt, og med aktiv og konsentrert innsveiving havnet den raskt i håven. Fast fisk!
John A
Kommentarer
Legg inn en kommentar